Mount Kinabalu

Etter et par dager i byen Kota Kinabalu gikk ferden videre mot oyens store stolthet - Mount Kinabalu. Med sine 4095m er det sorostasias hoyeste fjelltopp. Maalet med besoket var saaklart aa bestige fjellet. I folge det vi hadde lest i guideboken og paa samtlige forum hadde vi en toff oppgave framfor oss. Listen paa nodvendig utstyr og klaar man behovde var narmest uendelig, noe vaar utrustning ikke var. Vaar magelfulle trening var ogsaa en faktor som gjorde oss litt nervose (med unntak av Nils som tok 3x12 armhevninger her om dagen). Vi var derfor ganske spente paa hvordan alt dette skulle gaa...
Ved inngangen til nasjonalparken ble vaar store frykt bekreftet - alle vi saa var utrustet med solide fjellklaar og dyrt utstyr. Vi folte oss virkelig malplasserte der sto vi med vaare utslitte joggesko og lille ryggsekk.

Forste etappe var 6km med en stigning paa ca. 1500m. Stien var bratt og fin, og rundt den vokste det tett regnskog. Da vi kom litt hoyere fikk vi ogsaa en fantastisk utsikt da vi befant oss over skyene. Det var en fryd aa gaa der og vi glemte fort alle de bekymringer vi hadde hatt tidligere. I tillegg hadde vi en guide som viste seg aa vaare en riktig gladlaks. Han underholdt oss med baade sang og artige kommentarer underveis. Etter drygt tre timer var vi framme ved basecampen som laa ca. 3200moh. Utpaa dagen drysset det paa med pesende folk, bla. noen av dem med alt for dyre fjellklaar. Det var et lite loft for vaar selvtillitt. Vi leide likevel vindjakker - noe som var nodvendig for neste etappe.
Etter en god middagsbuffee tok vi en tidlig kveld (kl. sju) og sovnet nesten med en gang.

Kl. halv to paa natten ringte vekkerklokken - det var tid for siste etappe. Vi slet oss opp av sengen og gikk mot matsalen der vi fikk servert frokost/nattmat. En time senere la vi paa vei mot toppen. Det var helt morkt ute og alt vi kunne se var det lille som hodelyktene vaare belyste. I motsetning til den forrige ettappen var det naa ingen vegetasjon og store deler av stien bestod av rep som vi holdt oss fast i. Det var helt stille og over oss lyste stjernehimmelen.
Vi visste at vi var relativt tidlig ute, saa vi forsokte aa gaa sakte for aa komme fram til toppen i passe tid for solnedgangen. Vi lyktes ikke helt med dette, og fikk staa paa toppen og vente en times tid innen solen steg opp. Da den omsider gjorde det var det fantastisk! Vi kunne se landskapet gaa fra bekkmorkt til skumring til dagslys.
Med lyset kunne vi ogsaa se alle de andre turgaaerne som okte i antall, saa vi begynte like gjerne nedstigningen. Den var ogsaa utrolig vakker, naa kunne vi se alt vi ikke saa paa tur opp. Nedstigningen var deriomot ikke saarlig snill mot knaarne. En mil med nedoverbakke sliter ganske hardt, men det var definitivt verdt det!